Metall i blodet

Helt siden jeg var tolv og begynte i min første sommerjobb i et lokalt støperi, har jeg jobbet i støperibransjen. Hvorfor det ble denne veien skyldes min far som virkelig brant for støping, produktutvikling og produksjonsmetoder. Engasjementet og iveren etter å skape og utvikle smittet fort over på meg. Min interesse vokste videre mot å utvikle bedriften, sette ut nye ideer og modernisere driften, mens hans drivkraft var produktutvikling. Sammen utfylte vi hverandre.

I de første årene hjalp jeg til i skoleferiene og helgene med enkel maskinering, pakking av varer, rydding og varetelling sammen med mine søsken. Da jeg fylte 15 ble jeg flyttet opp på kontoret og hjalp til med administrative oppgaver og det å digitalisere administrasjonen. Av en eller annen grunn som jeg ikke helt har skjønt, så utdannet jeg meg i denne tiden til noe helt annet og jobbet i noen år i et annet yrke. Velger å skylde på at jeg var ung, hadde en dårlig yrkesveileder på skolen og lot frykten for å utfordre meg selv vinne.

I fritiden fortsatte jeg å hjelpe til på støperiet for det var her min egentlige interesse og hjerte lå (har jeg skjønt i ettertid). Savnet etter støperilukta og det yrende livet i bedriften lokket meg tilbake, og jeg prøvde så godt jeg kunne å holde meg oppdatert på det som skjedde i bedriften. Plutselig en dag forandret livet mitt seg brått, jeg sto uten jobb, og ble like etter tilbudt fast stilling på støperiet som administrasjonsleder. Nå kunne jeg ikke annet enn å hoppe i det uten frykt!

Årene etter jeg ble fast ansatt er nok de mest lærerike, spennende og inspirerende jeg har hatt i mitt liv. Jobben gikk ut på å koordinere administrasjonen, ha ansvar for deler av økonomien, innkjøp, noe salg, prosjekter, utarbeide produksjonsunderlag, samt utvikle styringssystem for bedriften. Mange spennende arbeidsoppgaver som var både utfordrende og inspirerende, men som også krevde hele meg.

I og med at jeg ikke hadde relevant utdannelse til jobben, var interessen og iveren etter å lære alt jeg kunne om ledelse, bedriftsutvikling, drift, produksjon og det støperitekniske enormt stor. Min far, nestlederen i styret, ansatte og andre fagpersoner knyttet til bedriften stilte velvillig opp å lærte meg det de kunne om alt fra ordinær drift til styrearbeid, produktutvikling, støpeprosesser, metallære m.m. I tillegg fikk jeg i perioder prøve meg både som daglig leder, styremedlem, produksjonsleder og regnskapsfører. Tenk å være så heldig å få lære så mye forskjellig!

Alle bedrifter går som regel gjennom bølgedaler med nedturer og oppturer, store som små. På støperiet var det til tider mange harde kamper og utfordringene sto som oftest i kø. I en bedrift med produksjon, ansatte, eiere, styre, lojale kunder, byggeprosess og ressurspersoner man er avhengig av var det mange mennesker og elementer å ta hensyn til og koordinere. Alle med ulike personlige mål og meninger om støperiet, driften og fremtidsplanene. Det skapte litt utfordringer i arbeidshverdagen! Disse utfordringene lærte meg både å være løsningsorientert og det å benytte meg av nettverket med dyktige folk jeg hadde rundt meg.  Jeg skjønte etter hvert at enhver utfordring og hindring kunne løses ved å vise ydmykhet og respekt, samt ved å være kreativ og alltid kunne se muligheter. Heldigvis ble det noen seirer innimellom som gjorde at det var verd å bruke så mye tid og energi på å komme seg gjennom kampene.

I slutten av 2012 valgte jeg faktisk å slutte i bedriften. Det er den tyngste avgjørelsen jeg har tatt og jeg brukte lang tid fra jeg skjønte at dette måtte gjøres  til jeg realiserte det. Dette var bedriften jeg hadde lagt sjela mi i og som jeg hadde viet all min tid til i så mange år, døgnet rundt. Men jeg måtte gjøre det for min egen helse og for å få det livet jeg ønsket. Man kommer til et punkt der man må bestemme seg for hva som er viktigst i livet, hva som betyr noe og hva man selv kan og vil står for. Dette falt inn i hodet mitt midt i en samtale om bedriftens fremtid med en av eierne og styrelederen. Dette kan jeg verken være med på eller stå for, tenkte jeg og dette gjorde at jeg endelig tok steget. Dagen etter leverte jeg oppsigelsen! Valget har jeg ikke angret på og det var absolutt rett å velge en ny vei med nye utfordringer, både for å kunne utvikle meg selv og for å få jobbe med min store interesse uten andre forstyrrelser.

Etter jeg sa opp har jeg hatt delvis pause fra yrkeslivet, litt av og på, for å få restituert og nullstilt kropp og hodet. I denne perioden har jeg hatt oppdrag for to andre støperi i landet. De ga meg innsikt i andre produksjonsmetoder, kunnskap på nye fagområde og ideer til tiltak for bedriftsutvikling. Dette ga meg mot og inspirasjon til å gjøre det jeg hadde ønsket lenge, nemlig å overta en liten kunnskaps bedrift jeg hadde vært medeier i siden 2010 og utvikle den til min egen der jeg kan jobbe med det jeg liker alle best, industrien og utvikling av bedrifter. Plutselig begynte ferden med «Krumtapp». En ferd jeg gleder meg til og som gjør at det siterer i kroppen igjen når jeg tenker på jobben min.

Jeg savner av og til jobben på støperiet, det yrende livet og den spennende arbeidshverdagen, men da minner jeg meg selv på den fantastiske jobben jeg har nå der jeg kan være kreativ og få ta del i så mange bedrifters utvikling. Og jeg har jo fortsatt kontakt med flere støperier som jeg kan komme å «sniffe» litt støperilukt hos når savnet blir for stort!

Janniken